I løpet av 1990-årene var det prester og lekfolk i Den norske kirke (Dnk) som kom til den erkjennelse at de måtte søke en ny fremtid utenfor Dnk. Sammen med likesinnede kristne i Den anglikanske kirke i England og Den lutherske kirke i Sverige innledet vi en dialog med The Polish National Church (PNCC) i USA.

Fra første stund av var det et ønske fra norsk side at vi ikke skulle stifte et nytt kirkesamfunn, men knytte an til en kirke med bred økumenisk anerkjennelse. Som en kirke med vestlig ritus og ortodoks teologi, befinner PNCC seg i skjæringspunktet mellom vestlig og østlig gudstjenesteliv.

Den romersk-katolske kirke anerkjenner PNCC's sakramentsforvaltning som gyldig, og de ortodokse kirkene har ut fra læremessig samforstand invitert PNCC til å slutte seg til et av de ortodokse patriarkatene.

Modellen som ble forhandlet fram i 1999, gjorde det mulig for oss å gå inn i en ny sammenheng hvor vi brakte med oss det beste i vår åndelige lutherske arv. Samtidig er rommet gjort større i det vi nå utfolder det åndelige liv på basis av den udelte kirkes tro. Dette kommer særlig til uttrykk i gudstjenestelivet, der vi har fått ta i bruk bønner og uttrykksformer som er gått tapt i etterreformatorisk kristendom.

Den nordisk-katolske kirkes høymesseliturgi, slik den praktiseres i Norge, kan illustrere vår åndelige vei. Enhver som er kjent med Den norske kirkes høymesse vil straks gjenkjenne ord, uttrykk og bønner fra Dnk’s alterbok og da særlig 1920-ordningen. Samtidig vil man møte gudstjenesteledd som er fremmedartede, for eksempel åndspåkallelse slik det praktiseres i ortodokse liturgier. Messefeiringen slik den praktiseres i Norge, kan illustrere vår åndelige vei. På denne måte utfolder vi vår norske gudstjenestetradisjon på basis av et bønnemønster med røtter i den eldste kirke.

Utrecht og Utrechtunionen

La oss begynne med det første. Siden 1897 har PNCC inngått i den såkalte Utrechtunionen av 1889, en sammenslutning av såkalte gammelkatolske kirker rundt erkestiftet Utrecht.

At erkesetet Utrecht historisk skulle komme fremstå som bastion for en eldre katolsk fromhetstradisjon med kritisk distanse til pavestolen, lar seg forklare på bakgrunn av den strenge augustinske fromhet som ved senmiddelalderens utløp preget dette nederlandske området. Thomas à Kempis’ bok Kristi etterfølgelse er et tidlig uttrykk for denne fromheten som noe senere på tysk grunn skulle gi seg et lignende uttrykk i Martin Luthers virke.

For Utrecht og Nederland skulle den avgjørende impulsen utenfra likevel bli den franske augustinianisme som vi gjerne forbinder med Blaise Pascal og hans krets. Med intim kontakt med jansénismen i Frankrike kom også Utrechtmiljøet etterhvert i åpen konfrontasjon med jesuittenes motreformatoriske program, og som følge av denne motsetning lyste pavestolen Utrechterkebispen i bann i 1725. Da erkestiftet ikke bøyet av, men avviste pavens handling som ugyldig ifølge kirkeretten, ble motsetningen Utrecht og Rom fastlåst.

Vatikanets mulighet for sanksjoner mot Utrecht var imidlertid sterkt begrenset, da erkestiftet lå som en katolsk øy i det kalvinistiske Nederland. Den teologiske og geografiske isolasjonen fra Rom førte til at Utrecht fremstod som bæreren av den eldre katolske tradisjonen i motsetning til den nye jesuittiske fromhet med pavens enevelde som ideal.

Etter proklamasjonen av dogmet om pavens ufeilbarlighet i 1870, ble Utrecht snart også samlingspunktet for de ulike katolske grupper i Sentraleuropa som avviste det nye dogmet. Etter å ha forhandlet frem en teologisk overenskomst Utrechterklæringen - sluttet disse i 1889 seg sammen i den såkalte Utrechtunionen.

Hvem er så PNCC?

I 1897 kom så også PNCC med i Utrechtunionen. Opprinnelsen til PNCC var imidlertid noe annerledes enn den europeiske gammelkatolisisme. Kirken sprang ut av den diskriminering som innvandrede polske gruvearbeidere i annen halvdel av forrige århundre opplevde i amerikanske katolske menigheter. I en tilspisset situasjon reagerte de kirkelige foresatte med å bannlyse de prestene som gav moralsk støtte til protesten. Derved endte også denne konflikten i kirkebrudd. Den fastlåste situasjonen varte ved inntil 1980-årene, da den nyvalgte polske pave tok initiativ til forsoning. Siden den gang er dialogen kommet så langt Rom i dag anerkjenner PNCC - som den eneste kirke av vestlig ritus - på linje med de ortodokse kirkene (Can. 844 §3).

Samtidig har de gammelkatolske kirkene helt siden syttitallet i fellesskap ført teologiske samtaler med de ortodokse kirkene. Denne dialogen var for PNCC’s del så vellykket at de ortodokse kirkene simpelthen har invitert PNCC til å anta patriarken i Konstantinopel som overhode. 

Slik inntar PNCC en privilegert ekumeniske status. Egenarten i dette kirkesamfunnets teologi og fromhetsliv blir undertiden beskrevet som en ortodoks kirke med vestlig ritus.

Det katolske kjennetegnet på kirken

Det mest utfordrende i Troserklæringen er muligens det siste ordet i teksten; katolsk kirke. Hvorfor velger man et slikt navn, vil man kanskje spørre, på en kirke som vi vil skal videreføre det beste i den lutherske arv. Vi er jo vant til å tenke at katolsk og luthersk er gjensidig utelukkende kategorier.

Nedenfor vil vi kommentere den katolske forpliktelsen i reformasjonen, innledningsvis vil vi fremheve at også lutherske kristne hver søndag bekjenner troen på en katolsk kirke. Likesom trosbekjennelsens øvrige kjennetegn på kirken - én, hellig og apostolisk fremholder betegnelsen katolsk en uoppgivelig side ved kirkens liv i verden. At vi ikke straks griper det, skyldes at man i vår norske protestantiske tradisjon har forsøkt å omskrive uttrykket katolsk med allmenn. En slik alminneliggjøring av det katolske kommer ikke saklig til rette med innholdsfylden i begrepet katolsk.

Kravet til katolisitet

Ordet katolsk er avledet av den greske ordsammensetningen katha (i følge) + holos (hel). Begrepet kath-holon betegner da det som overensstemmer med helheten. At ordet tidlig i den kristne språkbruk fikk et særegent betydningsinnhold, viser seg i oversettelsen av trosbekjennelsen fra gresk til latin. For å beskrive kirkens sanne vesen valgte man både i den apostoliske og nikenske trosbekjennelse å beholde katolsk (catholicam) som låneord fra gresk. Det latinske uttrykk alminnelig (universalis) kunne altså ikke sakssvarende gjengi meningen med ordet katolsk. Kirken er ikke alminnelig i betydning alment forekommende blant alle mennesker, men katolsk fordi hun til alle tider og steder er forpliktet til å forkynne det samme evangelium.

Den katolske fylde

Ved å betegne kirken som katolsk, stiller altså trosbekjennelsen et saklig krav til kirkens identitet i liv og lære. Kravet til katolisitet skal uttrykke den kirkelige helhet som et ubrutt fellesskap i tid og rom. Det er dette som uttrykkes i begrepet katolsk: Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider, forklarte man uttrykket i Oldkirken. (Vincent av Lerin) Kravet til helhetlig tro og enhetlig praksis innebærer at kirkens livsytringer til alle tider og på alle steder skal samsvare med helheten, livet i Kristus. Kirken er jo Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle (Ef 1:23)

Den indre sammenheng mellom Kristus og den kirke som er hans legeme, får til følge at lokalmenighetene til enhver tid og på ethvert sted er forpliktet på det samme. Fylden av Guds åpenbaring i Jesus Kristus binder lokalmenighetene sammen i Åndens enhet. (Ef 4:3f).

Heresien som alternativ til katolisitet og protestantisme

Alternativet til denne altomfattende helhet og enhet da ikke protestantismen, men vranglæren som vil løsrive seg fra troens fylde. Det greske ordet for vranglære heresi er jo nettopp avledet av verbet hairéomai - jeg velger meg - i betydningen jeg gjør meg selv til høyeste autoritet i mitt religiøse liv.

Mot denne selvvalgte religiøsitet protesterer ikke bare den katolske tankegang, men også protestantismen. Ordet protestant kommer av det latinske verbet pro-test-are som betyr å avlegge vitnesbyrd (i rettssalen). Uttrykket betegner altså viljen til positivt å bevitne det korrekte saksforhold slik at sannheten kommer offentlig frem. I den grad protestantismen er en protest mot noe, dreier det seg simpelthen om avstandtagen mot det å ville finne opp sannheten på egenhånd.

Hvis man derfor klarer å frigjøre seg fra den motsetningsfylte betydning uttrykkene katolisisme og protestantisme er blitt påført i den kirkelige polemikk, kan med god grunn si at det protestantiske er meningsløst uten det katolske og omvendt. Å være protestant vil si å bevitne det katolske saksforholdet - å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt de hellige. (Judas’ brev v 3)

Kirkens tro hjelper oss til å bryte jeg’ets trange grenser. Det gis ingen kristendom som bare er min tro. Jeg tror sammen med den katolske kirke til alle tider og steder. Troen føyer meg inn i alle troendes vi.

Reformasjonens katolske forpliktelse

Denne forståelse av troen gjenkjenner vi som reformasjonens katolske anliggende. Som protestantisk reformprogram ville reformasjonen den gang nettopp vitne om troens klassiske uttrykk for derved å gjenvinne den katolske tro. Anklagen mot datidens Romerkirke var man at man hadde fortegnet den opprinnelige vesterlandske katolisisme.

Slik forklarer Den augsburgske bekjennelse fra 1530 reformatorenes anliggende som et kirkelig reformprogram utsprunget av ønsket om å føre alle kristne tilbake til den alminnelige (katolske) kirke.., slik som vi kjenner den fra kirkefedrene. Anliggendet er altså å fastholde de gamle skikkene samtidig som man anklager pavestolen for å ha innført nye, dvs. ikke-katolske påfunn.

Kritikken av datidens Romerkirke må altså ikke forveksles med en avvisning av det katolske som sådan. Den augsburgske bekjennelse gjør gjeldende at de lutherske menighetene "ikke avviker fra den alminnelige (katolske) kirke i noen trosartikkel, men bare gir opp noen få misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening, .." (CA XXI:1) Slik oppsummeres reformasjonens anliggende, idet det understrekes at det ikke er noe i den (lutherske lære) som avviker fra Skriften eller fra den alminnelige (katolske) kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene. (CA XXI:1)

Kirkefedrene som forbilde

Den lutherske reformasjon fremstilles altså i Augustana som et slags gammelkatolsk reformprogram for å vende tilbake til det opprinnelige. Mot denne overlevering står da misbrukene som romerkirken nylig har innført på tvers av kirkelovenes mening.

Bekjennelsen forstår altså ikke det katolske som identisk med det romerske. Tvert om setter bekjennelsen opp mot Romerkirkens nye misbruk nettopp arven fra den katolske kirke, slik vi kjenner den fra kirkefedrene. I den mer utførlige kommentaren til Augustana Apologien - tydeliggjøres denne distinksjon ved at man mot Romerkirken gjentatte ganger anfører den greske kirkes praksis opp som et forbilde. Dette gjelder ikke minst gudstjenesteforståelsen og nattverdfeiringen. Mot paven og de moderne teologer påberoper reformatorene seg profetene, apostlene og kirkefedrene.(Apologien, X:2,XXIV:88,93,96)

Den reformatoriske kritikk av Rom utspringer således av kirkens gamle lære, den udelte kirkes tro: Vi forsvarer den lære som er godtatt i hele kirken, påpeker Melanchton. (X:4)

Den udelte kirkes tro

I nyere ekumenisk debatt har den ortodokse kirkefamilie overfor Romerkirken på lignende måte nettopp anført at teologien forut for kirkesplittelsen i 1054 må tjene som basis for den teologiske samtale om kristen enhet. Mot pavestolens krav på ufeilbarlighet innvender man pavestolens selvforståelse derved er i utakt med Kristi katolske kirke som verden over stødig vandrer i den ortodokse tro som er overlevert henne fra fedrene (Patriark Anthimos VII’s encyklika av 1895)

I disse formuleringene er det ikke vanskelig å gjenkjenne problemstillingene fra Den augsburgske bekjennelse. Også patriarken gjør gjeldende en prinsipiell distinksjon mellom den katolske kirke på den ene side og på den annen side pavestolens nye påfunn. Mot den nyere feilutvikling anføres forpliktelsen det apostoliske Kristus-vitnesbyrdet, slik det gitt i kirkens felles trosoverlevering.

Til vår tids ekumeniske oppmuntringer hører at pave Johannes Paul II som et tilsvar nettopp fremhever betydningen av kirkelivet i det første årtusen som inspirasjon for kristen enhet i vår tid. Paven understreker at man den gang ikke anså forskjellene i kirkelig praksis som til hinder for enhet i troen på og tilbedelsen av Faderen ved Sønnen i Ånden. (Ut unum sint, 1995, LXI) 

 

Helgemesse

01. november. Til minne om alle helgener man ikke kjenner navnet på. Dagen var i gammel tid regnet som halv helligdag og er markert på primstaven er dagen markert med mange kors eller et skip.

Et annet vanlig navn på dagen er allehelgensdag.  

Østkirken feirer helgemesse første søndag etter pinse.